Det var september og fremdeles en smak av sommer. Bare noen krusninger fantes på fjorden. Klar av Beveøya og Bile, skimtet vi Bastøy langt i syd, svevende over havflaten. I nord lå morgendisen rundt Håøya som kneiset grønnkledd i toppen med tåkekjolen sin. For en ro det er på fjorden i slike øyeblikk. Langt ute og midtskips skimtet jeg dagens mål, selholmen.

I lang tid hadde jeg fulgt med på den lille selkolonien som ofte lå på holmen. Og sakte hadde jeg nærmet meg for å få bilder av dagliglivet på et skjær.

Jeg er mye ute i båt på Oslofjorden, hele året. Allikevel er en flokk med sel, midt blant fritidsbåter og hovedtrafikken inn til Oslo havn et sjeldent syn. Etter mange dager med urolig vær, kom høstdagen. Klar og stille. 

Rolig nærmet båten seg skjæret, og jeg fikk dele dagen med selene. Eneste utfordringen var at seilbåten og naturfotografen ikke var spesielt

interessant. Først etter en lang stund, var det en av steinkobbene som løftet et dovent blikk og så inn i kameralinsa. Samtidig kjentes det riktig å ikke forstyrre formiddagshvilen til selene. Å være naturfotograf innebærer også et ansvar for å forstyrre minst mulig. 

Dyrelivet i Oslofjorden er i ferd med å ta seg opp etter alt for mange år med nedgang. For første gang på over hundre år er det også hekkende havørn å se i Oslfjorden. Sårbar og forsiktig. Men, utrolig flott å se kretsende på himmelen.

Mens båten gled hjemover i det blanke vannet kjente jeg på lykken over å oppleve ekte villmark, rett utenfor stuedøra vår.