Etter måneder med snø, dårlig sikt og kraftig vind, kom det en vindstille dag med blå himmel på den forblåste fjelltoppen. At temperaturen var minus 15 grader celsius var et snev av sommer for moskusene i Dovre.

Hvithodet moskus

 De har sin egen fjellknaus, hvithodene. De fleste moskus jeg møter har brun pels, også på hodet. Men denne moskusflokken på 11 dyr, hadde hvit pannelugg i tillegg til "sølvryggen". Og det var moskus i flere generasjoner, både eldre dyr, kalver og ganske voksen "ungdom". Og det var de siste som sendte hverandre strenge blikk og stadig banket skallene sammen med høye smell. 

Stasjonære og uredde

Som naturfotograf er vanligvis det avgjørende i møte med ville dyr, å ikke bli oppdaget. Med moskus er det motsatt. De frykter ikke mennesker og angriper hvis de opplever deg som en trussel. 

Så det å bli sett og oppfattet som forutsigbar og ufarlig er faktisk det viktigste i møter med disse urdyrene. Å oppleve en moskus som retter aggresiviteten mot meg er det siste jeg vil oppleve. 

Moskusstien

Denne vinterdagen fulgte jeg moskusstien som er anlagt av Dovre nasjonalparkstyre. Egentlig en sommersti. Så det er ikke løyper eller lett vinterterreng. Truger eller fjellski og god kondisjon anbefales sterkt. Min største utfordring var å finne dager med klarvær. Og i januar ble det endelig varslet 2 dager med blå himmel, lite vind og sprengkulde. Jeg satte kursen rett til fjells. Og visste akkurat hvilken fjelltopp jeg skulle til. Allikvel lette jeg lenge. Fulgte spor og så lite til moskus før flokken plutselig var bak en kolle - og kameraet kom til nytte. 

Gress og forblåste fjell 

Selv om det tidvis var dyp snø underveis, var Hvithodenes lille territorie så forblåst at det knapt var snø igjen. Og det er en fordel for disse dyrene som er avhengig av å skrape frem gress til mat.  Den dype snøen som ligger i dalsidene gjør maten utilgjengelig. I tillegg til at det er vanskelig å ta seg frem med tynne ben og hover. Så for moskusen var det relativt gode dager på fjellknausen. Mye av snøen var blåst bort og ga tilgang på nok mat. Da kunne oksene bruke energi på kampen om å bli den i flokken som skal føre genene videre.