Det heter seg at ingen vet hvor haren hopper, men det er feil. I likhet med mange av dyrene i skogen er den bokstavelig talt et «vane-dyr». Og ved å studere sporene og hva den spiser på, kan vi til en viss grad forutse hvor den kommer. Allikevel gikk det mange kvelder og netter før jeg fikk bilde av harene på bildene. Og ofte var det bare en skygge jeg så, for plutselig å ha hare rett foran meg. Og vips var den borte igjen før jeg fikk tatt et bilde. Men, så endelig hadde den god tid og poserte villig og uvitende om at naturfotografen fikk med seg alt den gjorde.

Vinterpelsen

Haren skifter til hvit vinterpels som gir god kamuflasje, i tillegg til at pelsen er ekstra varm. Man skulle kanskje tro vinteren var en vanskelig tid for haren, men det er den ikke. Snøen gir 

faktisk god beskyttelse mot kulda og det er mye mat i skogen for den som er glad i bark og skudd. Og når snø og vind setter inn, kan den ligge skjult i snøen under en gran og fortsette matauken ved å spise på sin egen avføring som er full av B-vitaminer. Den trenger faktisk å spise maten to ganger for å få med seg alle næringen.

Se uten å bli sett

Det beste med å være naturfotograf er opplevelsen. Å dele vinternatten med en av skogens innbyggere. Kjenne på kulda, se stjernene som glir over himmelen og oppleve noe som er så trolsk og vakkert som et møte med haren i kong vinters snødekte skog. Det gir mening til livet. Jeg kjente en intens lykkefølelse da haren hoppet videre i vinterskogen og jeg nok en gang var alene i stillheten.