Jeg hørte den først i mørket, som en ralling i skognatten. En lyd jeg aldri hadde hørt før, selv etter mer 
enn 30 år med netter under åpen himmel. Var det et rådyr som hade gått i myra? -Eller fantes virkelig troll? Den natta krøp kulda langt ned i soveposen min. Da jordens dreining grånet natten, så jeg en kjempe i utkanten av orrfuglens leik. Ja det var et troll av en fugl. Mystisk og stor som alle legender i skogen. Der den åpne myra går over mot små krokete furuer, sto den - rakkelhanen. Omgitt av Kong Vinters siste frossne ånderrag dette året, en ispust som hadde frosset myra til et øyeblikksbilde. Isdråpene glitret i morgenlyset og dannet en ramme rundt den levende trollfuglen.Med spenst og rallende brøl utfordret den alle i skogen - og ingen våget å utfordre den merkelige skapningen.
Skogens bastard. Trollfuglen er et bevis på ekte kjærlighet. På tvers av artgrensene. Det er tiurens røy og orrhanen som i en vakker vårnatt for lenge siden fant hverandre og lot driftene råde. Resulatet er en kryssning, slik du ser på bildet. Den hører ikke helt til i noen av foreldrenes verden,og holdt seg hele tiden i utkanten av spillplassen. Spillet var ulikt både tiur og orrhane, den hadde sin egen versjon. Når orrhønene landet på myra, hisset han seg også opp, slik som de andre. Men, der orrhanene kappes om å parre, sto rakkelhanen ltt uviss i utkanten. Selv er den steril og kan ikke føre genene videre. 
Om den hadde kunnet det, ville jo en ny art vært et faktum.
Jeg ble ved trollfuglensmyr noen dager. På denne tiden hadde jeg naturfotografering som yrke. Og så lenge det ikke var deadline på noen artikler, eller foredrag som skulle holdes, var jeg en streifer i skogen. Ved morgenbålet nøt jeg svart kaffe, brødskive med isklumper og lot opplevelsene synke inn. Vissheten om at jeg hadde sett noe som var ment kun for skogens innbyggere, gjorde at jeg følte meg som nettopp det - en av skogens egne.
Tekst&Foto: Kjetil Haave