Villt og vakkert i 
sommerfjellet
De senere årene hadde ferien blitt lagt til sjøen om sommeren. Dette året valgte vi også å oppleve fjellet noen dager i juli. DNT/Turistforeningens hytter gir gode, lette dager til fjells. Servert mat og lite å bære i sekken – ypperlig , ”slaraffen-liv”for et par på tur.
Vi startet ved Raggsteindalen, noen mil nordøst for Geilo. Her parkerte vi bilen, overnattet og startet vandrigen tidlig dagen etter. Matpakke smurte vi med oss og termosen ble fylt med dampende kaffe. Terrenget over til Geiteryggshytta var litt ”opp og ned”, bak oss fulgte noen sorte skyer fulle av regn, men dagen gikk uten at vi fikk kjenne værgudenes vrede. På Geiteryggshytta fikk vi sengeplass på storsalen sammen med mange andre. Raisa (hunden vår) måtte derfor overnatte i et bur i skistallen. Bortskjemte hunder er ikke vant til slikt, og det var en meget fornærmet, enslig og forlatt mine da hun måtte inn i buret. Jeg ble sittende utenfor til hun sovnet, men veldig glad i pappa var hun vel ikke på denne turen, hvor det ble flere slike overnattinger.
Dagen etter gikk turen over mot Kongshelleren, en ubetjent hytte i et område med mye natur. Å gå på 
”Heller”, var i gamle dager et utrykk for at veien var flat og lett å gå. Det er ikke tilfelle for de som vil inn til Kongshelleren. Det er ikke på ”Heller”, men en steinrøys man går det meste av dagen. Tungt å gå, men fint for de som liker utfordringer. Det blir mye å hoppe fra stein til stein – i timevis. Bikkja fikk såre poter og sovnet sliten under terrassen på hytta når vi var fremme. På grunn av allergi, kan ikke hundene være med inn på disse selvbetjente hyttene.
På Kongshelleren møtte vi 2 andre par. Hyggelige mennesker,
|
Gangbrua ved Kongshelleren er ikke for de med høydeskrekk |
At vi ut på kvelden oppdaget at den ene av de ”ukjente” var tannlege-assistenten til både Heidi og meg, var ekstra morsomt- og ganske typisk for slike møter, langt hjemmefra. Ved Kongshelleren er det trekk av reinsdyr, som ikke bør forstyrres. Egentlig skulle vel ikke hytta vært lagt på et slik sted. At trekket har foregått i lang tid kan man også se av ”fangstgraver” eller ”Bågasteller” som finnes rett før hytta - når du kommer fra Geiteryggshytta. I gropene sto bueskyttere klare og felte reinsdyr når flokken måtte passere på den trangeste delen mellom vannet og fjellsiden. Rart å tenke på at her har mennesker ferdes siden siste istid.
Neste dag gikk vi mot Ljungsdalshytta. Spesielt vakkert er det langs fjellvannet,
hvor blomsterprakten følger lia helt inn i den blå himmelen. Denne dagen var det helt vindstille, minst 30 varmegrader og fjellene speilet seg i innsjøen. De første 2/3-deler av turen var også denne dagen stort sett en steinrøys. At dette er krevende fikk vi et bevis på da vi møtte et følge fra turistforeningen. En av deltakerne, en dame med relativt nyoperert hofte, hadde tråkket feil og lå med store smerter – ute av stand til å bevege seg. Gruppa gikk i motsatt retning av oss, og dette var for dem helt i begynnelsen av steinrøysa og før de mest krevende delene av løypa. Lederen for følget ba oss ringe etter legehelikopter når vi kom ned til Ljungsdalshytta. Mobilen vår (både Netcom og Telenor), hadde ikke hatt dekning på flere dager. De fortalte at 2 i følget også skulle klatre opp på en fjelltopp for å prøve å få dekning og ringe selv. Det lyktes de tydeligvis med, for en times vei ned i fjellet, hørte vi legehelikopter på vei opp mot følget. Heldigvis var det helt blå himmel og nydelig vær denne dagen. Og damen ble fraktet til sykehus. Vi nøt kvelden på Ljungsdalshytta, hvor Raisa nok en gang måtte overnatte i bur.
Siste dagen holdt vi stø kurs mot Raggssteindalen. Over passet, bratt ned mot et fantastisk åpent 
fjellandskap – følelsen av å være i "ville vesten" forsterket seg da vi langt ute på sletta møtte villhester. Helt ville er de nok ikke annet enn noen måneder hver sommer, men en flott opplevelse er det. Heidi gikk helt inn i flokken og hilste på, litt skummelt syntes jeg, da hun ble omringet av hestene. Men hun kom like hel tilbake denne gangen også. Litt spennende ble det også på slutten av dagen. Rett før vi rundet ned mot Raggsteindalen og innsjøen, ble den blå himmelen plutselig sort i horisonten med store truende skyformasjoner. Uværet kom mot oss i ekspressfart med tunge tordendrønn, som dirret i bakken -himmelen blafret i kraftige lysglimt. Denne dagen var det også en tragisk ulykke ikke veldig langt unna, da en voksen gutt ble truffet av lynet og drept. Ifølge avisen var han også på fottur, og ikke på det høyeste punktet da han ble truffet. Været utløste også flom på Lillehammer.
Vel nede ved innsjøen virket det som om været roet seg. Raggsteindalen turisthytte ligger på motsatt side av innsjøen. Men, ved å strekke et ferdig montert laken utover båthuset, er dette signalet til betjeningen på turisthytta om at de har ”fergepassasjerene”. Etter kort stund så vi i kikkerten "ferga" (en snekke), som var på vei over sjøen. Samtidig kom det en ny ladning uvær ut av dalen bak Raggsteindalen. De sorte skyene tok igjen båten, som var en liten hvit prikk ute på innsjøen – og lynet gikk som en hvit strek og traff båten. Forskrekket fisket jeg opp kikkerten, båten fortsatte med stø kurs mot oss. Vel fremme, fortalte de 2 om bord at de ikke hadde verken sett eller hørt noe lyn. På andre siden snakket vi med 2 turister som hadde sett båten fra en annen vinkel. De mente også at lynet hadde truffet båten. Hvordan dette hadde foregått får jeg kanskje aldri svar på, men at lynet traff noe annet midt ute på vannet er vanskelig å forstå...
En litt dramatisk avslutning ble det jo. Men det er slik sommerfjellet er – vakkert, majestetisk, villt og uforutsigbart. Neste år vil jeg opp dit igjen!
Tekst og Foto: Kjetil Haave
